Først var det Ine Eriksen Søreide som måtte unngjelde, så var det Espen Barth Eide. Begge to måtte stå skolerett foran et samlet norsk pressekorps på grunn av en svakt fungerende statsforvaltning. Hvor mange tabber til skal vi tåle at forsetter å ramle ut derfra?
Etter at Ine Eriksen Søreide ble gjenvalgt som stortingsrepresentant i 2021, ble hun tildelt et ulønnet styreverv i Centre for Humanitarian Dialogue (HD) i Sveits. Vervet fikk hun på bakgrunn av sin rolle som stortingsrepresentant, og oppgaven var å ivareta Norges interesser i denne organisasjonen. Selv om vervet ble tildelt i kraft av å være stortingsrepresentant, må altså representanten selv oppgi det i Stortingets interesseregister.
I dag er det Espen Barth Eide som må beklage sin rolle da sønnen hans fikk jobb som praktikant ved ambassaden i Paris. Hva hadde Eide gjort? Han hadde jo erklært seg inhabil og holdt seg derved HELT unna ansettelsesprosessen. Så hva var da galt? Jo, han skulle sørget for å få innsatt en annen person som utenriksminister (såkalt sette-statsråd) for å behandle denne saken siden han i rollen som utenriksminister fortsatt er sjefen til ambassadøren som ansatte sønnen hans. Det er prinsipielt riktig at det er sånn, men når Espen Barth Eide på tross av god vilje ikke klarte å behandle dette riktig, hvorfor sa ingen ansatte det til ham?
Felles for begge sakene over; Hvordan i all verden er det mulig at ingen i den norske statsforvaltningen klarer å hjelpe politikerne til å utføre disse oppgavene på riktig måte? Utenriksdepartementet fremstår etter de siste dagers hendelser som et sted hvor ansvarsfraskrivelse ser ut til å være den mest fremtredende egenskapen. Hva skal vi eksempelvis med en juridisk avdeling hvis den politisk valgte topplederen må kunne- og passe på alt selv?
Hadde en sjef i et konsern i det private næringslivet gått på smeller som nevnt ovenfor, ville første tiltak vært å «omorganisere» staben sin slik at en slik tabbe aldri skulle skje igjen.
Men sånn fungerer det åpenbart ikke om den øverste lederen er politisk valgt.
Jeg har fortsatt til gode å høre om en politisk norsk leder som har omorganisert staben i departementet hen har ansvaret for umiddelbart etter tiltredelse på grunn av tidligere begåtte tabber.
Og derfor står vi der vi gjør i dag. Hvor politiske ledere må beklage igjen og igjen for feil formelt sett begått av dem selv, men i praksis begått av en administrasjon som ikke virker, og der feil, tabber og mangler åpenbart ikke medfører noen konsekvenser. I alle fall ikke store nok til at noen tar dem alvorlig.
Hvem i all verden kan tenke seg å bli minister og ta ansvar øverst i demokratiet vårt når dette er nivået på organisasjonene du er helt avhengig av for å kunne fungere godt i jobben? I hvert fall ikke høykompetente ledere som er vant til dyktige fagmiljøer.
Den varslede uavhengige granskningskommisjonen kan virkelig ikke få startet arbeidet sitt fort nok.